Det føles så sårbart å stå uten all den beskyttelsen jeg har pakket rundt meg i ukene som har gått.  Det kjennes som om jeg står helt naken. Huden opplever jeg også som ekstra tynn og skjør. Liten, naken og tynnhudet kjenner jeg meg. Likevel, her skal jeg stå. For langt inni meg lever også en merkelig stille styrke som gjør at jeg tåler å bare la meg flyte med.

Nå kjenner jeg hva jeg har pakket  bort. Alt jeg har forsøkt å unngå, ikke villet ta tak i og forsøkt å rømme fra. For nå som jeg har lagt bort sjokoladen, glade og gale vinturer med venninner og ellers en tilværelse langt under teppene innerst i sofaen så dukker det frem.  For bak all denne innpakningen kjenner jeg meg helt naken og sårbar. Så selv om metodene jeg brukte til å beskytte meg eller unngå å føle ikke var så sunne, så fylte de en funksjon.  Det var likevel helt nødvendig å gi slipp på dem og kle meg naken og møte det som er på en helere, sunnere og bedre måte.

I dag er det fjerde dagen på kun grønnsaksjuice. Jeg har fastet før og vet litt hva det innebærer. Jeg pleier alltid å få en forsterket sensitivitet ovenfor ALT. Det er som om alle følelser, fornemmelser og sanseinntrykk fargelegges med sterkere farger. Siden jeg har det som jeg har om dagen så har fasten gjort at nakenheten føles ekstra tynnhudet. Så jeg er naken OG tynnhudet.  På merkelig vis oppleves dette faktisk helt riktig. Det kjennes rent, bart og ekte. Som om jeg  kan leges, ivareta mine virkelig underliggende behov og være meg. Det er som om jeg finner en styrke i sårbarheten. Det er som om jeg har stått utenfor en tornado og forsøkt å unngå den med nebb og klør, eller sjokolade og vin, mens nå er jeg i det stille rommet i midten. Jeg står midt i det og likevel er det en ro  - selv om det hvirvler en del rundt meg.

Håper jeg klarer å holde meg her en stund fremover.– både naken og tynnhudet .

Tårene er tørket og jeg er klar til dyst. Kleenex pakken er ryddet bort og jeg kjenner en styrke og målrettethet vokse frem i meg. Trinn for trinn skal jeg opp i lyset igjen med en sterk, god og frisk kropp. Første skritt ble en tur til Grønland hvor jeg bunkret opp med masse herlige, friske og fargerike grønnsaker.

Nå skal kroppen fylles opp med mendger av deilig frisk grønnsaksjuice. Alle mineralene, vitaminene og enzymene skal være mine gaver til meg selv. Nå skal kroppen bli alkalisk så det ikke er rom for syreopphopning. Kroppen skal få støtte og rom til å sette i gang sin unike evne til å håndtere sykdom og lege seg selv. Jeg vet at de uregelmessige cellene kan normaliseres igjen. De skal få all mulig kjærlig støtte så de kan få til nettopp det. Så nå blir det kun ferskpresset grønnsaksjuice faste en stund fremover. Gammel slagg skal ut og nye krefter inn.  

Jeg er så glad jeg endelig kom meg skikkelig ned i kjelleren. Endelig klarte jeg  ta frem det som lå bak og presset på. Vi stritter vel alle hardt for å unngå denne smerten. Selv om vi kanskje vet at det er det som skal til. Vi vil ikke ned i gørra og det fungerer jo ofte med positive tanker og gode metoder. Så kan draget mot det vonde bli for tungt. Da er lett at vi endrer oss fra å jobbe konstruktivt og sunt  - til å bruke negative eller destruktive metoder for å slippe å møte det vonde. Det var det som skjedde med meg i alle fall. Jeg klorte meg fast for å ikke havne i kjelleren. Jeg tror det er helt nødvendig å  skli ned i det vonde innimellom og møte det som er. Det var i alle fall nødvendig for meg denne gangen. Etter å ha grått ut min smerte fant jeg et fraspark til å komme meg opp. Jeg skal ikke påstå jeg har kommet med helt opp igjen, men jeg har klart å ta det første viktige skrittet. For det første skrittet er ofte det tøffeste og det fikk meg igang. Nå akter jeg å fortsette skritt for skritt. Jeg har vært nede og rengjort kjelleren litt. Nå er jeg klar for å ta tak et trinn av gangen helt opp til sola.

Dissen ordene gir meg gjenklang:
If you bring forth what is within you, what you bring forth will save you. If you do not bring forth what is within you, what you do not bring forth will destroy you. - Gospel of Thomas

Jeg har klort meg fast en god stund. Klart å holde hodet oppe og forsøkt å se fremover. Likevel har jeg gradvis sunket nærmere og nærmere kanten. Positivt fokus og glade miner har hatt mindre og mindre kraft. Så nå må jeg faktisk innrømme at jeg har sklidd utfor og havnet i kjelleren.

Denne høsten har vært ganske traurig. Det er vondt å se pappa visne hen, kjedelig å forsøke gjentatte prosjekter uten å lykkes. Biopsi og uregelmessige celler hjalp heller ikke. For hver uke har jeg kjent at energien og gnisten har sluppet taket i meg. Viljen til å holde humøret oppe har minsket og jeg har liksom ikke fått til de triksene jeg vanligvis bruker.  Positive tanker, sunn mat og trening ble nærmest borte.  Jeg forsøkte heller å klore meg fast fra det vonde på lettvint og usunt vis. Jeg har trøstespist sjokolade og masse annet skvip, vært ute og holdt meg aktiv med vindrikking og ellers har jeg murt meg inne i den trygge hulen min langt under teppet. Rotet i huset og haugen med sjokoladepapir har vokst i takt med min dårlige samvittighet. Jeg har også kjent en økende selvbebreidelse over hvor dårlig jeg har taklet å ha det dårlig. Nei, mer enn det… Jeg har vært skikkelig selvkritisk, kjeftet på meg selv og kjent skam. Herregud, jeg er jo terapeut og syns jeg burde takle dette mye mye bedre. Dette på tross av at jeg vet en hel del om at dette ikke er så uvanlig. Det er rett og slett menneskelig.

Så kom svaret fra biopsien. De ville skjære bort deler av livmoren. Jeg hørte meg selv nesten på autopilot forhandle om tid for å se om jeg kunne å lege dette selv. Det er nemlig det den vanlige Bianca ville gjort. Ikke så lurt med hun som har vært her nå i høst. For hvordan skal noe som helst leges i meg sånn som jeg lever nå? Da var den siste lille biten ned i kjelleren kort. Og når jeg endelig ga slipp og bumset hele veien ned så kom tårene, smerten, gråten, sårbarheten og all elendigheten. Alt det vonde jeg hadde forsøkt å klore meg bort fra fikk skylle gjennom meg. Heldigvis egentlig. For jeg har jo ikke tenkt å flytte ned hit i denne mørke kjelleren. Planen er vel heller å ta en storrengjøring også komme meg opp igjen.  Og det finns ikke noe som vasker ut det vonde bedre enn mengder av tårer. Når man endelig bare gir seg over og la alt skylle gjennom seg.

Så nå det ikke lenger haugen av sjokoladepapir som vokser. Kleenex haugen begynner å bli stor og fin og jeg vet jeg snart er på vei bort til trappa for å kravle opp igjen…

Jeg er både redd og uredd. Trygg og utrygg. Det er som om jeg har et trygt og et utrygt bein. Når jeg står på det ene så kjenner jeg meg rolig og trygg. Når jeg står på det andre så kjenner jeg sårbarheten og frykten som lurker bak. I morgen skal jeg på biopsi…

Jeg er nok ikke så god til å slippe frem frykten. Demper den med positive tanker, fokuserer på annet og pakker den inn i bomull. Dette kan jeg jo masse om.... Sikkert bra  innimellom, men det er også viktig å se på hva som ER. 
I disse dager, siden jeg fikk en telefon fra fastlegen som fastslo celleforandringer og jeg var ønsket til biopsi raskest mulig, har jeg lært en del om oss kvinner. Jeg har lært om hvor mange slike frykter og bekymringer vi bærer på. Ofte alene.... Vi tar for eksempel alle disse gyn prøvene med jevne mellomrom. Mange har kjent en isende frykt for at noe skal være galt. Likevel så bærer vi det ofte alene som om det skal være en skam eller noe som bør skjules.

Min erfaring er at når vi tar våre største frykter eller verste antagelser frem i lyset, så sprekker ofte følelsen -  som trollet truffet av en solstråle. Selvfølgelig kan ikke åpenhet fjerne eventuelle sykdommer eller reelle problemstillinger. Likevel kan de vonde følelsene dempes. Vi trenger ikke føle oss så alene, nakne, uten støtte og skamme oss over at vi bekymrer oss. Det er da helt reelt å være redd når vi blir varslet om mulig fare?  Det er da menneskelig å gi støtte til våre medsøstre? Hva syns du?

Jeg har i alle fall bestemt meg for å dele denne prosessen. Ikke nødvendigvis for å søke støtte til meg. Jeg ønsker å sende små solstråler av forløsende lys inn til alle de som bærer sine frykter alene. Sende lys og avdekke - så troll kan sprekke - så vi kan gi slipp på noe av det vonde som ofte lever sammen med bekymringer...