Endelig begynner sola å skinne så man merker det.
Så deilig. 
Jeg kjenner et håp om at våren skal komme i år også. Bare tanken gjør meg lett og glad. Det er så deilig å se frem mot noe. Jeg kan se det for meg så virkelig, at det føles som om våren og gleden allerede er her.
Det gjør så godt å se for seg: 
De første vår blomstene.
Sitte ute på kafe
Late timer i solveggen 
Lette sko
Lekende barn i gaten
Kule solbriller å gjemme seg bak på trøtt i tryne dager
Følge med på snesmeltingen, og kanskje hjelpe til litt med å knuse litt is
Vår lukta
Forventning

Jeg ser rett og slett frem til lysere tider. 
Siden det er så godt å se for seg våren som skal komme og jeg kjenner hvor glad jeg blir av det, kanskje jeg skal bruke samme metode på andre ting? Vi vet jo at det vi ser for oss og har fokus på har større sjanse for å skje. Et positivt syn og forventning vil jo også hjelpe til å endre noe.

Så jeg kan se for meg:
Et herlig elskelig forhold 
Masse humor og latter i hverdagen
Et rent og ryddig hus som oser av hygge stemning
En jobb som engasjerer og utvikler
Mot og glede til å prøve nytt
At jeg er en brak suksess med noe jeg forsøker å oppnå
Jeg er full av energi, vitalitet og sunn mat

Kanskje det er denne vinterferien du skal revurdere det meste. Se ting fra en ny vinkel. Kaste sneballene i luften og se hvor de lander. For det er alltid nyttig å få et ferskt syn på eget liv og sjelden bedre annledninger til nettopp dette enn ferier. Nyt dagene, hold et godt fokus på deg selv og hva som er viktig for deg. For det er kun du som kan skape det livet du drømmer om. 

Du fortjener virkelig det beste. Får når du lever det beste for deg er du også det beste for meg:-)

ALT starter med deg

Jeg er rett og slett ganske herlig og deilig, akkurat som jeg er. Lattermild og glad legger jeg på røret med venninnen min. Noe av det siste vi har bedyret for hverandre er hvor herlige og fantastiske vi syns VI SELV er.

Ikke fordi vi er perfekte. Ikke er vi bedre en noen andre heller.  Vi er ikke engang bedre enn oss selv. Da tenker jeg tilbake på den tiden hvor vi ikke syntes om oss selv og var stapp fulle av selvkritikk og lav selvfølelse. For vi var jo stort sett de samme da også. Vi hadde de samme feilene og manglene, men den store lille forskjellen var at da likte vi ikke oss selv. Vi syntes i alle fall ikke at vi var deilige.

Den gang var jeg laaaangt fra å føle, ta inn og glede meg over at jeg er akkurat som jeg er. Bare tanket på å være glad for å være meg akkurat som jeg er fylte meg med skam og gremmelse. For tenk så flaut og innbilsk det ville være om noen viste at jeg likte meg.

Det er godt å kjenne at jeg har beveget meg langt siden den gang. Det har ikke bare vært lett. Jeg har jobbet MYE med selvaksept og selvstøtte. Det er så deilig at det begynner å sitte. Jeg har måttet grave meg gjennom mange lag med mindreverd, selvfornektelse og uendelige ideer om at jeg ikke fortjente det. Herlig at jeg våger å vise det frem med glede og ikke skam. Jeg er så takknemlig for å ha venner i nettverket som støtter og ser verdien av å digge seg selv. Deilig å ha noen rundt seg som ser at det å være fylt av selvkjærlighet faktisk er en stor gave til alle vi har rundt oss. For når vi er fylt til randen med kjærlighet så skvalper det over på de rundt. 
Vi gir mer bare ved å være.

Så jeg gelder meg til å ringe til deg igjen, herlige venninna mi. Jeg skal kjærlig, glad og stolt fortelle deg hvor deilig jeg er. Skryte av det jeg har våget eller fått til eller bare kjenne glede over å være meg. Jeg gleder meg også til å høre deg si det samme om deg selv. Sånne samtaler gjør meg lykkelig og boblende full av glede.

Så er ikke dette innbilsk og selvsentrert spør ofte klienter og mennesker jeg møter. Jeg mener ikke det…

Jeg har akseptert, innsett og favnet at jeg ”bare” er et menneske som alle andre. Ikke bedre eller dårligere. OG jeg har favnet med raus kjærlighet at vi mennesker er aldeles vidunderlige og herlige. Så det gjelder selvfølgelig også meg…

Hva med deg?

Når digget du deg selv sist? Når bare elsket du å være deg?

ALT starter med deg

I helgen skal jeg reise bort med noen venninner. Vi skal bo på et herlig spa hotell, nyte godt samvær, mat og drikke. Luksus, kos og glede. Dette er jo ting jeg elsker likevel er det en del uro i magen. For vi skal også prøve noe nytt, utfordre oss og hive oss utpå.

Vi skal på kitekurs. 

Må innrømme at jeg grugleder meg litt. Det hørtes bare forlokkende og morsomt ut når vi planla turen for leeenge siden. Nå dukker helt andre assosiasjoner opp. Jeg ser for meg blåfrosne tær, tusen floker på kite trådene og fall på fall. Ingen ting av dette virker forlokkende. Likevel tror jeg det er noe annet jeg gruer meg mest til.

Før ville kanskje den verste baugen vært å drite seg ut. Heldigvis har jeg kommet over det. Jeg tåler å vise andre at jeg er ny og ikke mestrer. At jeg bare er et menneske med styrker og svakheter.

Nope, det jeg gruer meg mest til er den indre kampen. Det å stå kald, ikke mestre og kjenne at hele jeg har lyst til å gi opp. Miste gleden over å lære noe nytt. Bare få lyst til å hive kiten og reise ned på hotellet og få meg en deilig behandling på spa avdelingen.

Likevel er det denne indre kampen jeg ruster meg for. Det er jo også den jeg på mange måter har ønsket meg og oppsøker. For jeg vet jo at det er den som vil gi meg aller mest. Det å stå i frustrasjonen, ikke gi opp og holde på til kroppen, hodet og hele meg sakte, men sikkert tar inn det nye. Det er jo det viktige, det som gjør ta jeg lærer nytt og utvikler meg.

Så jeg skal stå på. Ikke gi meg. Så søndag kveld kan jeg forhåpentligvis lykkelig konstatere at jeg fortsatt kan lære, utvikle meg og få til det jeg setter meg fore.

Ikke verst læring å ha med seg etter en skarve helg eller hva…?

Kanskje du er så heldig å bli pampret av en kjærlighetsfull partner eller beiler i dag. Så deilig, nyt det. Du fortjener hvert øyeblikk.

Mammahjertet mitt svulmer over av stolthet mens læreren skamroser datteren min. Hun er pliktoppfyllende, sosialt trygg, faglig sterk og fantastisk på alle måter. Læreren vet ikke hvordan han skal få sakt hvor bra alt er på alle plan. Jeg kjenner en boblende glede og jeg ser frem til å feire det med den lille jenta mi. Så på gangen jubler jeg entusiastisk  til henne, ”er du ikke stolt og glad?” Jeg bråstanser når jeg får en respons som ikke samsvarer med forventningene mine. Datteren min svarer nemlig stille-”Jeg er mest bare lettet over at det ikke er noe jeg har gjort galt”. Det stopper nebbet mitt umiddelbart.

Hjelp, er jeg i ferd med å få en datter med flink pike syndromet? Hvor har det blitt av den jenta som bare elsket å gjøre skolearbeidet. Hun kunne sitte i timevis og synge og tralle mens hun tegnet, regnet og skrev. Leksene var som en herlig lek. Hun nøt å gjøre dem fordi det var morsomt. Jeg tror ikke hun engang vurderte at hun måtte gjøre det bra, men det ble selvfølgelig bra fordi hun elsket å gjøre det Det er jo lett å forstå at det man gir kjærlig oppmerksomhet over tid utvikler seg til å bli noe man er flink til.

Så når skjedde skiftet? Når begynte hun å gjøre lekser med tanke på at det måtte være perfekt? Når begynte selvevalueringen å bli en faktor? Når sluttet leksene å bare være morsomme? Når ble skolen noe hun måtte prestere, gjøre riktig og være flink til?  Har det kommet så langt at hun har begynt å være selvkritisk og ”piske” seg frem til gode resultater?

Jeg kjenner den flinke piken i meg våkner og kritiserer meg selv litt for å ikke ha vært våken nok og flink nok som mamma. Jeg av alle burde jo ha fulgt med i timen. Dette er jo tematikk jeg kjenner fra meg selv og som fagperson. Det siste jeg vil er jo å dyrke frem en flink pike som bruker en selvkritisk holdning for å presse seg frem til gode resultater.

Misforstå meg rett. Det er ingen ting i veien med å være flink pike. Spørsmålet er bare hvordan du motiverer deg selv til å være flink. Er du flink til noe fordi du elsker det du driver med og det gir deg glede, så er jo alt bare bra. Om du derimot ”pisker” deg selv med en selvkritisk holdning mot å prestere bedre og få til mer, da er det ikke så bra. 

Så umiddelbart endrer jeg noen av måten jeg snakker til datteren min på. Jeg sier ikke lenger så flink du er og så bra det er. Jeg spør heller om det var en morsom oppgave å gjøre. Jeg spør hva hun likte ikke likte og hva hun liker best. Vi har snakket om hvordan man kan være snill med seg selv og rose seg selv for det man får til. Holde fokuset på det som er bra, gøy og herlig. Det å være streng med seg selv fører sjelden til så mye bra. Det er jo alltid morsommere å prestere bra når man blir heiet frem.

Ikke minst har vi hatt flere prater om hvor forskjellige vi mennesker er. Hvordan vi alle har ulike evner og hvor bra det er å gjøre det man liker aller best. For jeg tror jo vi er skapt til å være lykkelige så det er viktig å få utvikle det vi trives med. Dette er mye viktigere enn å utvikle en hel masse greier vi ikke trives med. For hvis vi virkelig skal bli  flinke og LYKKELIGE piker så er det viktig at hovedfokuset ligger på det vi digger. For hvis i får holde på med det vi liker så blir vi jo flinke til det uansett.

Hvordan står det til med ditt eget selv snakk? Er du god med deg selv og spiller deg selv god? Klikk på linken og les mer om ALT starter med deg.

Ha en strålende dag

Bianca

I dag skal jeg våge å gjøre meg så stor  -  så MEG som jeg bare kan. Jeg skal våge å tro på at det er i vår unikhet vi skinner på vårt beste. Jeg skal våge å være meg fullt ut og sette meg selv først -  og jeg skal våge å tro at dette er det beste for ALLE. For når vi lever i harmoni og glede med oss selv kan dette spres til andre. Helt uten å strekke seg eller forsøke å gi andre noe som helst. 
Alt dette tror jeg på når det gjelder andre. I meg selv får det innimellom bo en liten tvil, men i dag skal jeg gi meg hen og bare ha full tillitt til at dette er sant ned i hver celle hver fiber. 
Hva med deg?

ALT starter med deg  - klikk linken

Noe så fantastisk, stort og vakkert. Jeg kan se det for meg, føle det, nesten som om den drømmen er her akkurat nå. Jeg skaper og fargelegger den så stor eller liten som jeg vil. Så vakker, utfordrende eller drømmende magisk som jeg selv ønsker. Jeg har all kunnskapen jeg trenger, jeg føler meg trygg, jeg våger, jeg blir hørt, det er selvfølgelig at jeg kan leve og skinne akkurat som jeg ønsker.

Drømmer er deilige…

Så pleier det å skje noe. Filmen i hodet går plutselig fra å være en drøm til å bli som en dårlig komedie. For i det øyeblikket vi forsøker å skape drømmen i vårt virkelige liv så møter vi stoppere. Den fantastiske regissøren  som kunne se det store, det fantastiske, det ultimate, blir plutselig kritisk. Vi  latterliggjør oss selv, forteller oss selv hvor små vi er, hvordan vi ikke duger på en eller annen måte. Så Drømmen blir fort ødelagt. Vi pakker den bort. Som om den nesten – NESTEN – aldri har eksistert. Ha ha,  for hvor latterlig er det ikke at jeg, lille jeg kan bli så – SÅÅÅÅ – stor og fantatsisk som jeg så meg selv i drømmen. 

Så det er tryggere å gjemme seg. Pakke seg inn i middelmådighet. Numme drømmen og fortette hverdagen .Ja jaaaaa, hmmm, ”hva skal jeg lage til middag i dag mon tro?” ”Kjøttboller?, Fiskeboller i hvit saus?”.

Så kan det skje noe. Vi kan få nok – NOK - . Vi kan bestemme oss for å våge drømmen. Skummelt som bare det. For alle -  ALLE – kritikerne i hodet har plutselig en jubileums forestilling. Hvem tror du du er, Så teit du er….,du HAR jo ikke …. Bla bla bla. Og du ER  jo ikke bla bla bla… du KAN jo ikke bla bla bla… du ER jo bla bla bla

Shit, kjære kjære medsøstre, dere herlige damer som er de som støtter meg frem…. Jeg har bestemt meg for å hoppe…. Jeg skal våge det store…..Jeg skal trekke pusten, ta tak i den følelsen som bor langt inni meg. Den som bare vet. Jeg skal, jeg kan, jeg vil, jeg våger, jeg gjør, jeg hopper jeg flyr…

 Jeg håper dere vil komme med meg. For vi fortjener alle å bli så store som vi er intendert til å være….

Masse masse kjærlighet fra meg og til meg  - OG - i det er det også deg _ oss, alle - ALT.

Bianca 

ALT starter med deg