Jeg er rett og slett ganske herlig og deilig, akkurat som jeg er. Lattermild og glad legger jeg på røret med venninnen min. Noe av det siste vi har bedyret for hverandre er hvor herlige og fantastiske vi syns VI SELV er.
Ikke fordi vi er perfekte. Ikke er vi bedre en noen andre heller. Vi er ikke engang bedre enn oss selv. Da tenker jeg tilbake på den tiden hvor vi ikke syntes om oss selv og var stapp fulle av selvkritikk og lav selvfølelse. For vi var jo stort sett de samme da også. Vi hadde de samme feilene og manglene, men den store lille forskjellen var at da likte vi ikke oss selv. Vi syntes i alle fall ikke at vi var deilige.
Den gang var jeg laaaangt fra å føle, ta inn og glede meg over at jeg er akkurat som jeg er. Bare tanket på å være glad for å være meg akkurat som jeg er fylte meg med skam og gremmelse. For tenk så flaut og innbilsk det ville være om noen viste at jeg likte meg.
Det er godt å kjenne at jeg har beveget meg langt siden den gang. Det har ikke bare vært lett. Jeg har jobbet MYE med selvaksept og selvstøtte. Det er så deilig at det begynner å sitte. Jeg har måttet grave meg gjennom mange lag med mindreverd, selvfornektelse og uendelige ideer om at jeg ikke fortjente det. Herlig at jeg våger å vise det frem med glede og ikke skam. Jeg er så takknemlig for å ha venner i nettverket som støtter og ser verdien av å digge seg selv. Deilig å ha noen rundt seg som ser at det å være fylt av selvkjærlighet faktisk er en stor gave til alle vi har rundt oss. For når vi er fylt til randen med kjærlighet så skvalper det over på de rundt.
Vi gir mer bare ved å være.
Så jeg gelder meg til å ringe til deg igjen, herlige venninna mi. Jeg skal kjærlig, glad og stolt fortelle deg hvor deilig jeg er. Skryte av det jeg har våget eller fått til eller bare kjenne glede over å være meg. Jeg gleder meg også til å høre deg si det samme om deg selv. Sånne samtaler gjør meg lykkelig og boblende full av glede.
Så er ikke dette innbilsk og selvsentrert spør ofte klienter og mennesker jeg møter. Jeg mener ikke det…
Jeg har akseptert, innsett og favnet at jeg ”bare” er et menneske som alle andre. Ikke bedre eller dårligere. OG jeg har favnet med raus kjærlighet at vi mennesker er aldeles vidunderlige og herlige. Så det gjelder selvfølgelig også meg…
Hva med deg?
Når digget du deg selv sist? Når bare elsket du å være deg?
ALT starter med deg
Ikke fordi vi er perfekte. Ikke er vi bedre en noen andre heller. Vi er ikke engang bedre enn oss selv. Da tenker jeg tilbake på den tiden hvor vi ikke syntes om oss selv og var stapp fulle av selvkritikk og lav selvfølelse. For vi var jo stort sett de samme da også. Vi hadde de samme feilene og manglene, men den store lille forskjellen var at da likte vi ikke oss selv. Vi syntes i alle fall ikke at vi var deilige.
Den gang var jeg laaaangt fra å føle, ta inn og glede meg over at jeg er akkurat som jeg er. Bare tanket på å være glad for å være meg akkurat som jeg er fylte meg med skam og gremmelse. For tenk så flaut og innbilsk det ville være om noen viste at jeg likte meg.
Det er godt å kjenne at jeg har beveget meg langt siden den gang. Det har ikke bare vært lett. Jeg har jobbet MYE med selvaksept og selvstøtte. Det er så deilig at det begynner å sitte. Jeg har måttet grave meg gjennom mange lag med mindreverd, selvfornektelse og uendelige ideer om at jeg ikke fortjente det. Herlig at jeg våger å vise det frem med glede og ikke skam. Jeg er så takknemlig for å ha venner i nettverket som støtter og ser verdien av å digge seg selv. Deilig å ha noen rundt seg som ser at det å være fylt av selvkjærlighet faktisk er en stor gave til alle vi har rundt oss. For når vi er fylt til randen med kjærlighet så skvalper det over på de rundt.
Vi gir mer bare ved å være.
Så jeg gelder meg til å ringe til deg igjen, herlige venninna mi. Jeg skal kjærlig, glad og stolt fortelle deg hvor deilig jeg er. Skryte av det jeg har våget eller fått til eller bare kjenne glede over å være meg. Jeg gleder meg også til å høre deg si det samme om deg selv. Sånne samtaler gjør meg lykkelig og boblende full av glede.
Så er ikke dette innbilsk og selvsentrert spør ofte klienter og mennesker jeg møter. Jeg mener ikke det…
Jeg har akseptert, innsett og favnet at jeg ”bare” er et menneske som alle andre. Ikke bedre eller dårligere. OG jeg har favnet med raus kjærlighet at vi mennesker er aldeles vidunderlige og herlige. Så det gjelder selvfølgelig også meg…
Hva med deg?
Når digget du deg selv sist? Når bare elsket du å være deg?
ALT starter med deg
RSS Feed
