I helgen skal jeg reise bort med noen venninner. Vi skal bo på et herlig spa hotell, nyte godt samvær, mat og drikke. Luksus, kos og glede. Dette er jo ting jeg elsker likevel er det en del uro i magen. For vi skal også prøve noe nytt, utfordre oss og hive oss utpå.
Vi skal på kitekurs.
Må innrømme at jeg grugleder meg litt. Det hørtes bare forlokkende og morsomt ut når vi planla turen for leeenge siden. Nå dukker helt andre assosiasjoner opp. Jeg ser for meg blåfrosne tær, tusen floker på kite trådene og fall på fall. Ingen ting av dette virker forlokkende. Likevel tror jeg det er noe annet jeg gruer meg mest til.
Før ville kanskje den verste baugen vært å drite seg ut. Heldigvis har jeg kommet over det. Jeg tåler å vise andre at jeg er ny og ikke mestrer. At jeg bare er et menneske med styrker og svakheter.
Nope, det jeg gruer meg mest til er den indre kampen. Det å stå kald, ikke mestre og kjenne at hele jeg har lyst til å gi opp. Miste gleden over å lære noe nytt. Bare få lyst til å hive kiten og reise ned på hotellet og få meg en deilig behandling på spa avdelingen.
Likevel er det denne indre kampen jeg ruster meg for. Det er jo også den jeg på mange måter har ønsket meg og oppsøker. For jeg vet jo at det er den som vil gi meg aller mest. Det å stå i frustrasjonen, ikke gi opp og holde på til kroppen, hodet og hele meg sakte, men sikkert tar inn det nye. Det er jo det viktige, det som gjør ta jeg lærer nytt og utvikler meg.
Så jeg skal stå på. Ikke gi meg. Så søndag kveld kan jeg forhåpentligvis lykkelig konstatere at jeg fortsatt kan lære, utvikle meg og få til det jeg setter meg fore.
Ikke verst læring å ha med seg etter en skarve helg eller hva…?
Vi skal på kitekurs.
Må innrømme at jeg grugleder meg litt. Det hørtes bare forlokkende og morsomt ut når vi planla turen for leeenge siden. Nå dukker helt andre assosiasjoner opp. Jeg ser for meg blåfrosne tær, tusen floker på kite trådene og fall på fall. Ingen ting av dette virker forlokkende. Likevel tror jeg det er noe annet jeg gruer meg mest til.
Før ville kanskje den verste baugen vært å drite seg ut. Heldigvis har jeg kommet over det. Jeg tåler å vise andre at jeg er ny og ikke mestrer. At jeg bare er et menneske med styrker og svakheter.
Nope, det jeg gruer meg mest til er den indre kampen. Det å stå kald, ikke mestre og kjenne at hele jeg har lyst til å gi opp. Miste gleden over å lære noe nytt. Bare få lyst til å hive kiten og reise ned på hotellet og få meg en deilig behandling på spa avdelingen.
Likevel er det denne indre kampen jeg ruster meg for. Det er jo også den jeg på mange måter har ønsket meg og oppsøker. For jeg vet jo at det er den som vil gi meg aller mest. Det å stå i frustrasjonen, ikke gi opp og holde på til kroppen, hodet og hele meg sakte, men sikkert tar inn det nye. Det er jo det viktige, det som gjør ta jeg lærer nytt og utvikler meg.
Så jeg skal stå på. Ikke gi meg. Så søndag kveld kan jeg forhåpentligvis lykkelig konstatere at jeg fortsatt kan lære, utvikle meg og få til det jeg setter meg fore.
Ikke verst læring å ha med seg etter en skarve helg eller hva…?
RSS Feed
