Noe så fantastisk, stort og vakkert. Jeg kan se det for meg, føle det, nesten som om den drømmen er her akkurat nå. Jeg skaper og fargelegger den så stor eller liten som jeg vil. Så vakker, utfordrende eller drømmende magisk som jeg selv ønsker. Jeg har all kunnskapen jeg trenger, jeg føler meg trygg, jeg våger, jeg blir hørt, det er selvfølgelig at jeg kan leve og skinne akkurat som jeg ønsker.
Drømmer er deilige…
Så pleier det å skje noe. Filmen i hodet går plutselig fra å være en drøm til å bli som en dårlig komedie. For i det øyeblikket vi forsøker å skape drømmen i vårt virkelige liv så møter vi stoppere. Den fantastiske regissøren som kunne se det store, det fantastiske, det ultimate, blir plutselig kritisk. Vi latterliggjør oss selv, forteller oss selv hvor små vi er, hvordan vi ikke duger på en eller annen måte. Så Drømmen blir fort ødelagt. Vi pakker den bort. Som om den nesten – NESTEN – aldri har eksistert. Ha ha, for hvor latterlig er det ikke at jeg, lille jeg kan bli så – SÅÅÅÅ – stor og fantatsisk som jeg så meg selv i drømmen.
Så det er tryggere å gjemme seg. Pakke seg inn i middelmådighet. Numme drømmen og fortette hverdagen .Ja jaaaaa, hmmm, ”hva skal jeg lage til middag i dag mon tro?” ”Kjøttboller?, Fiskeboller i hvit saus?”.
Så kan det skje noe. Vi kan få nok – NOK - . Vi kan bestemme oss for å våge drømmen. Skummelt som bare det. For alle - ALLE – kritikerne i hodet har plutselig en jubileums forestilling. Hvem tror du du er, Så teit du er….,du HAR jo ikke …. Bla bla bla. Og du ER jo ikke bla bla bla… du KAN jo ikke bla bla bla… du ER jo bla bla bla
Shit, kjære kjære medsøstre, dere herlige damer som er de som støtter meg frem…. Jeg har bestemt meg for å hoppe…. Jeg skal våge det store…..Jeg skal trekke pusten, ta tak i den følelsen som bor langt inni meg. Den som bare vet. Jeg skal, jeg kan, jeg vil, jeg våger, jeg gjør, jeg hopper jeg flyr…
Jeg håper dere vil komme med meg. For vi fortjener alle å bli så store som vi er intendert til å være….
Masse masse kjærlighet fra meg og til meg - OG - i det er det også deg _ oss, alle - ALT.
Bianca
ALT starter med deg
Drømmer er deilige…
Så pleier det å skje noe. Filmen i hodet går plutselig fra å være en drøm til å bli som en dårlig komedie. For i det øyeblikket vi forsøker å skape drømmen i vårt virkelige liv så møter vi stoppere. Den fantastiske regissøren som kunne se det store, det fantastiske, det ultimate, blir plutselig kritisk. Vi latterliggjør oss selv, forteller oss selv hvor små vi er, hvordan vi ikke duger på en eller annen måte. Så Drømmen blir fort ødelagt. Vi pakker den bort. Som om den nesten – NESTEN – aldri har eksistert. Ha ha, for hvor latterlig er det ikke at jeg, lille jeg kan bli så – SÅÅÅÅ – stor og fantatsisk som jeg så meg selv i drømmen.
Så det er tryggere å gjemme seg. Pakke seg inn i middelmådighet. Numme drømmen og fortette hverdagen .Ja jaaaaa, hmmm, ”hva skal jeg lage til middag i dag mon tro?” ”Kjøttboller?, Fiskeboller i hvit saus?”.
Så kan det skje noe. Vi kan få nok – NOK - . Vi kan bestemme oss for å våge drømmen. Skummelt som bare det. For alle - ALLE – kritikerne i hodet har plutselig en jubileums forestilling. Hvem tror du du er, Så teit du er….,du HAR jo ikke …. Bla bla bla. Og du ER jo ikke bla bla bla… du KAN jo ikke bla bla bla… du ER jo bla bla bla
Shit, kjære kjære medsøstre, dere herlige damer som er de som støtter meg frem…. Jeg har bestemt meg for å hoppe…. Jeg skal våge det store…..Jeg skal trekke pusten, ta tak i den følelsen som bor langt inni meg. Den som bare vet. Jeg skal, jeg kan, jeg vil, jeg våger, jeg gjør, jeg hopper jeg flyr…
Jeg håper dere vil komme med meg. For vi fortjener alle å bli så store som vi er intendert til å være….
Masse masse kjærlighet fra meg og til meg - OG - i det er det også deg _ oss, alle - ALT.
Bianca
ALT starter med deg
RSS Feed
