Jeg har klort meg fast en god stund. Klart å holde hodet oppe og forsøkt å se fremover. Likevel har jeg gradvis sunket nærmere og nærmere kanten. Positivt fokus og glade miner har hatt mindre og mindre kraft. Så nå må jeg faktisk innrømme at jeg har sklidd utfor og havnet i kjelleren.
Denne høsten har vært ganske traurig. Det er vondt å se pappa visne hen, kjedelig å forsøke gjentatte prosjekter uten å lykkes. Biopsi og uregelmessige celler hjalp heller ikke. For hver uke har jeg kjent at energien og gnisten har sluppet taket i meg. Viljen til å holde humøret oppe har minsket og jeg har liksom ikke fått til de triksene jeg vanligvis bruker. Positive tanker, sunn mat og trening ble nærmest borte. Jeg forsøkte heller å klore meg fast fra det vonde på lettvint og usunt vis. Jeg har trøstespist sjokolade og masse annet skvip, vært ute og holdt meg aktiv med vindrikking og ellers har jeg murt meg inne i den trygge hulen min langt under teppet. Rotet i huset og haugen med sjokoladepapir har vokst i takt med min dårlige samvittighet. Jeg har også kjent en økende selvbebreidelse over hvor dårlig jeg har taklet å ha det dårlig. Nei, mer enn det… Jeg har vært skikkelig selvkritisk, kjeftet på meg selv og kjent skam. Herregud, jeg er jo terapeut og syns jeg burde takle dette mye mye bedre. Dette på tross av at jeg vet en hel del om at dette ikke er så uvanlig. Det er rett og slett menneskelig.
Så kom svaret fra biopsien. De ville skjære bort deler av livmoren. Jeg hørte meg selv nesten på autopilot forhandle om tid for å se om jeg kunne å lege dette selv. Det er nemlig det den vanlige Bianca ville gjort. Ikke så lurt med hun som har vært her nå i høst. For hvordan skal noe som helst leges i meg sånn som jeg lever nå? Da var den siste lille biten ned i kjelleren kort. Og når jeg endelig ga slipp og bumset hele veien ned så kom tårene, smerten, gråten, sårbarheten og all elendigheten. Alt det vonde jeg hadde forsøkt å klore meg bort fra fikk skylle gjennom meg. Heldigvis egentlig. For jeg har jo ikke tenkt å flytte ned hit i denne mørke kjelleren. Planen er vel heller å ta en storrengjøring også komme meg opp igjen. Og det finns ikke noe som vasker ut det vonde bedre enn mengder av tårer. Når man endelig bare gir seg over og la alt skylle gjennom seg.
Så nå det ikke lenger haugen av sjokoladepapir som vokser. Kleenex haugen begynner å bli stor og fin og jeg vet jeg snart er på vei bort til trappa for å kravle opp igjen…
Denne høsten har vært ganske traurig. Det er vondt å se pappa visne hen, kjedelig å forsøke gjentatte prosjekter uten å lykkes. Biopsi og uregelmessige celler hjalp heller ikke. For hver uke har jeg kjent at energien og gnisten har sluppet taket i meg. Viljen til å holde humøret oppe har minsket og jeg har liksom ikke fått til de triksene jeg vanligvis bruker. Positive tanker, sunn mat og trening ble nærmest borte. Jeg forsøkte heller å klore meg fast fra det vonde på lettvint og usunt vis. Jeg har trøstespist sjokolade og masse annet skvip, vært ute og holdt meg aktiv med vindrikking og ellers har jeg murt meg inne i den trygge hulen min langt under teppet. Rotet i huset og haugen med sjokoladepapir har vokst i takt med min dårlige samvittighet. Jeg har også kjent en økende selvbebreidelse over hvor dårlig jeg har taklet å ha det dårlig. Nei, mer enn det… Jeg har vært skikkelig selvkritisk, kjeftet på meg selv og kjent skam. Herregud, jeg er jo terapeut og syns jeg burde takle dette mye mye bedre. Dette på tross av at jeg vet en hel del om at dette ikke er så uvanlig. Det er rett og slett menneskelig.
Så kom svaret fra biopsien. De ville skjære bort deler av livmoren. Jeg hørte meg selv nesten på autopilot forhandle om tid for å se om jeg kunne å lege dette selv. Det er nemlig det den vanlige Bianca ville gjort. Ikke så lurt med hun som har vært her nå i høst. For hvordan skal noe som helst leges i meg sånn som jeg lever nå? Da var den siste lille biten ned i kjelleren kort. Og når jeg endelig ga slipp og bumset hele veien ned så kom tårene, smerten, gråten, sårbarheten og all elendigheten. Alt det vonde jeg hadde forsøkt å klore meg bort fra fikk skylle gjennom meg. Heldigvis egentlig. For jeg har jo ikke tenkt å flytte ned hit i denne mørke kjelleren. Planen er vel heller å ta en storrengjøring også komme meg opp igjen. Og det finns ikke noe som vasker ut det vonde bedre enn mengder av tårer. Når man endelig bare gir seg over og la alt skylle gjennom seg.
Så nå det ikke lenger haugen av sjokoladepapir som vokser. Kleenex haugen begynner å bli stor og fin og jeg vet jeg snart er på vei bort til trappa for å kravle opp igjen…
RSS Feed
