Jeg er både redd og uredd. Trygg og utrygg. Det er som om jeg har et trygt og et utrygt bein. Når jeg står på det ene så kjenner jeg meg rolig og trygg. Når jeg står på det andre så kjenner jeg sårbarheten og frykten som lurker bak. I morgen skal jeg på biopsi…
Jeg er nok ikke så god til å slippe frem frykten. Demper den med positive tanker, fokuserer på annet og pakker den inn i bomull. Dette kan jeg jo masse om.... Sikkert bra innimellom, men det er også viktig å se på hva som ER.
I disse dager, siden jeg fikk en telefon fra fastlegen som fastslo celleforandringer og jeg var ønsket til biopsi raskest mulig, har jeg lært en del om oss kvinner. Jeg har lært om hvor mange slike frykter og bekymringer vi bærer på. Ofte alene.... Vi tar for eksempel alle disse gyn prøvene med jevne mellomrom. Mange har kjent en isende frykt for at noe skal være galt. Likevel så bærer vi det ofte alene som om det skal være en skam eller noe som bør skjules.
Min erfaring er at når vi tar våre største frykter eller verste antagelser frem i lyset, så sprekker ofte følelsen - som trollet truffet av en solstråle. Selvfølgelig kan ikke åpenhet fjerne eventuelle sykdommer eller reelle problemstillinger. Likevel kan de vonde følelsene dempes. Vi trenger ikke føle oss så alene, nakne, uten støtte og skamme oss over at vi bekymrer oss. Det er da helt reelt å være redd når vi blir varslet om mulig fare? Det er da menneskelig å gi støtte til våre medsøstre? Hva syns du?
Jeg har i alle fall bestemt meg for å dele denne prosessen. Ikke nødvendigvis for å søke støtte til meg. Jeg ønsker å sende små solstråler av forløsende lys inn til alle de som bærer sine frykter alene. Sende lys og avdekke - så troll kan sprekke - så vi kan gi slipp på noe av det vonde som ofte lever sammen med bekymringer...
Jeg er nok ikke så god til å slippe frem frykten. Demper den med positive tanker, fokuserer på annet og pakker den inn i bomull. Dette kan jeg jo masse om.... Sikkert bra innimellom, men det er også viktig å se på hva som ER.
I disse dager, siden jeg fikk en telefon fra fastlegen som fastslo celleforandringer og jeg var ønsket til biopsi raskest mulig, har jeg lært en del om oss kvinner. Jeg har lært om hvor mange slike frykter og bekymringer vi bærer på. Ofte alene.... Vi tar for eksempel alle disse gyn prøvene med jevne mellomrom. Mange har kjent en isende frykt for at noe skal være galt. Likevel så bærer vi det ofte alene som om det skal være en skam eller noe som bør skjules.
Min erfaring er at når vi tar våre største frykter eller verste antagelser frem i lyset, så sprekker ofte følelsen - som trollet truffet av en solstråle. Selvfølgelig kan ikke åpenhet fjerne eventuelle sykdommer eller reelle problemstillinger. Likevel kan de vonde følelsene dempes. Vi trenger ikke føle oss så alene, nakne, uten støtte og skamme oss over at vi bekymrer oss. Det er da helt reelt å være redd når vi blir varslet om mulig fare? Det er da menneskelig å gi støtte til våre medsøstre? Hva syns du?
Jeg har i alle fall bestemt meg for å dele denne prosessen. Ikke nødvendigvis for å søke støtte til meg. Jeg ønsker å sende små solstråler av forløsende lys inn til alle de som bærer sine frykter alene. Sende lys og avdekke - så troll kan sprekke - så vi kan gi slipp på noe av det vonde som ofte lever sammen med bekymringer...
RSS Feed
