At kvinners emosjonalitet ofte latterligøres er velkjent for oss alle. Hvor mange vitser eller komedier tar ikke opp nettopp kvinners tendens til å reagere med følelser i stedet for rasjonell handling. Dette har blitt gjort med så stor selvfølgelighet over så mange år at vi til og med har begynt å tenke på emosjonalitet og følsomme utrykk som mindre verd. Kanskje ikke så rart siden vi lever i en så maskulint dominert samfunn. Og i den maskuline verden så er det rasjonell og lineær tenkning som råder. Så mange kvinner (og følsomme menn) har forsøkt å tilpasse seg og undertrykke følelsesregistret til fordel for logikk. Mulig man har nådd en del mål ved dette, men hva har man mistet?
Hva gjør at kvinner kan ha lettere tilgang på sine følelser?
For nå er det nå en gang sånn at vi kvinner stort sett har en langt større kontakt med følelsene våre en menn. Vi opererer for eksempel mer ut i fra vår venstre hjernehalvdel - som nettopp tar seg av emosjoner, kreativitet, intuisjon og helhetstenkning Videre har denne delen mest kontakt med alle signalene fra kroppen. Stort sett opplever vi fornemmelsene og følelsene et eller annet sted i kroppen. Fryktklumpen i magen. kjærligheten i hjertet, gråten i halsen etc. Det er heller ikke hemmelig at kvinner er med på en emosjonell reise hver eneste måned. Som kjent påvirker hormoner sinnstilstandene våre. Menstruasjonssyklusen drar oss kvinner gjennom fire ulike faser som alle dynker oss med hormoner. Så med alt dette hvordan kan det forventes at vi skal ha en jevnt stabilt følelsesregister?
La oss se litt mer på emosjonelle og følsomme utrykk. Kan de muligens ha noen verdier i vi absolutt ikke ønsker å gi slipp på?
Jeg tar som utgangspunkt at vi alle er skapt akkurat som vi er intendert. Livet og den mirakuløse kompleksiteten er altfor fullendt til å ikke tro det. Så hvilke gaver kan vi kvinner bære frem gjennom vår følsomhet. Her velger jeg å holde fokus på sårbarhet som jeg ser på som en vakker brobygger inn til et register av andre viktige følelser.
Vi har alle kjent oss sårbare og vet hvor vondt det kan være. Ikke rart vi forsøker å undertrykke den. Likevel vil jeg argumentere for at det er en meget viktig emosjon å bære. For på samme måte som vi alle har kjent oss sårbare, så har vi også møtt på mennesker som har våget å vise oss sin sårbarhet. Og når noen åpner seg og står nakne i sin sårbarhet så skjer det noe vakkert. For i møte med ren, ekte sårbarhet så åpner vi hjertene våre og kjenner en kjærlig omsorg. Vi kjenner oss også nyttige og viktige for den sårbare personen. Så sårbarhet er en utrolig brobygger inn til nærhet, tilknytning og kjærlighet. Så kjære medsøstre. Vær stolt av din evne til å kjenne følelser. Våg å bær det og se hvilke gaver det kan gi deg og dine medmennesker. Så kanskje det å tåle og bære sin sårbarhet åpent er en styrke? Hva tror du?
Hvis du har noen egne erfaringer setter jeg stor pris på å høre fra deg.
Jeg legger ved en video av Brenè Brown. Hun snakker fantastisk nettopp om sårbarhet og det å våge å være uperfekt.
Ønsker deg en god dag...
Bianca
Hva gjør at kvinner kan ha lettere tilgang på sine følelser?
For nå er det nå en gang sånn at vi kvinner stort sett har en langt større kontakt med følelsene våre en menn. Vi opererer for eksempel mer ut i fra vår venstre hjernehalvdel - som nettopp tar seg av emosjoner, kreativitet, intuisjon og helhetstenkning Videre har denne delen mest kontakt med alle signalene fra kroppen. Stort sett opplever vi fornemmelsene og følelsene et eller annet sted i kroppen. Fryktklumpen i magen. kjærligheten i hjertet, gråten i halsen etc. Det er heller ikke hemmelig at kvinner er med på en emosjonell reise hver eneste måned. Som kjent påvirker hormoner sinnstilstandene våre. Menstruasjonssyklusen drar oss kvinner gjennom fire ulike faser som alle dynker oss med hormoner. Så med alt dette hvordan kan det forventes at vi skal ha en jevnt stabilt følelsesregister?
La oss se litt mer på emosjonelle og følsomme utrykk. Kan de muligens ha noen verdier i vi absolutt ikke ønsker å gi slipp på?
Jeg tar som utgangspunkt at vi alle er skapt akkurat som vi er intendert. Livet og den mirakuløse kompleksiteten er altfor fullendt til å ikke tro det. Så hvilke gaver kan vi kvinner bære frem gjennom vår følsomhet. Her velger jeg å holde fokus på sårbarhet som jeg ser på som en vakker brobygger inn til et register av andre viktige følelser.
Vi har alle kjent oss sårbare og vet hvor vondt det kan være. Ikke rart vi forsøker å undertrykke den. Likevel vil jeg argumentere for at det er en meget viktig emosjon å bære. For på samme måte som vi alle har kjent oss sårbare, så har vi også møtt på mennesker som har våget å vise oss sin sårbarhet. Og når noen åpner seg og står nakne i sin sårbarhet så skjer det noe vakkert. For i møte med ren, ekte sårbarhet så åpner vi hjertene våre og kjenner en kjærlig omsorg. Vi kjenner oss også nyttige og viktige for den sårbare personen. Så sårbarhet er en utrolig brobygger inn til nærhet, tilknytning og kjærlighet. Så kjære medsøstre. Vær stolt av din evne til å kjenne følelser. Våg å bær det og se hvilke gaver det kan gi deg og dine medmennesker. Så kanskje det å tåle og bære sin sårbarhet åpent er en styrke? Hva tror du?
Hvis du har noen egne erfaringer setter jeg stor pris på å høre fra deg.
Jeg legger ved en video av Brenè Brown. Hun snakker fantastisk nettopp om sårbarhet og det å våge å være uperfekt.
Ønsker deg en god dag...
Bianca
RSS Feed
